Vi ser alle kampene på 

Sommeren 1989 bar vitne om videre opprydding og oppbygging av stallen. Eldre ut, yngre nye krefter inn. Ut hadde Strachan gått i mars. Ut gikk også McGrath, Whiteside

og Goater. Inn før september kom var Phelan, Webb og Pallister. Og til alt overmål kom også Ince og Wallace. Og nå ser en mer kjente navn skulle bli viktige navn fremover. Samtidig bygges akademiet opp og en hvis Ryan Wilson var et navn på alles lepper. Ja dette er DEN Ryan Giggs folkens.

United får en pangstart de de sabler over tittelforsvarer Arsenal 4-1, men før desember fulgte det 7 tap på 13 kamper. United hadde ikke én eneste lik konstellasjon på midtbanen i denne perioden. Det kom jo inn 4 nye midtbanespillere på kort tid. De trenger tross alt tid til å spilles inn, men det var også en del skader i forsvaret samtidig. I ligacupen så slo vi ut Portsmouth 3-2 over to kamper i 2.runden, men røk på trynet ut 3.runden med 0-3 tap mot Tottenham hjemme på Old Trafford. Kun tre seirer i ligaen ble det, og etter oktober måned lå United på en 9.plass, 6 poeng bak ligaleder Liverpool etter 15 kamper.

Mark Hughes fortsetter sin flotte form, og er igjen spilleren som drar United gjennom denne perioden. Helt OK med så mange utskiftninger.

Men så kom vintermånedene desember til februar. Personlig er dette den tyngste perioden som supporter jeg har opplevd. 12 kamper gikk og 6 tap. 7 poeng av 36 mulige folkens. Helsvart. Kun 0-0 borte mot Liverpool, men 3 hjemmetap var inni her. Off...- dette var tungt! Skader på mange, og da spesielt defensivt ga enorme utslag og vi måte leie inn eksempelvis Les Sealey fra Luton i desember KUN for en måned. Donaghy og Milne hadde vært så lenge skadet at de ble leid ut for å få spilletid. Både med gruppen de hadde, og nye på vei inn. Ferguson hadde presset på seg og mange begynte å rope på hans avgang. FA-cupen reddet kanskje hans jobb da de slo Nottingham Forest borte i 3.runde med et meget skadeskutt mannskap. Ja denne kampen har blitt utpekt som den som reddet ham. I 4. runde ble Hereford slått med samme sifrene, også det på bortebane. Nok en bortekamp ble trukket i 5. runde, og Newcastle ble slått 3-2 på St.James`park i en meget underholdende kamp. United lå helt nede på 16.plass, folkens! 2 poeng over nedrykkstreken. Kun Luton, Sheffield Wdnesday, Millwall og Charlton hadde vi bak oss.

Mars, april og mai var opp og ned. 4 tap, 6 seirer og 2 uavgjort ga 20 poeng av 36 mulige. Les Sealey ble igjen leid inn, og denne gang var det ut sesongen fordi Leighton hadde vært veldig svak lenge. FA-cupen ble mer og mer viktig. Vi trakk nok en bortekamp, og denne gang var det Sheffield United.

Forsvaret gjorde jobben sin etter McClair scoret etter ca. halvtimen. Dermed var vi klare for semifinalen som skulle spilles på Maine Road mot et meget friskt og fremadstormede nabo, Oldham Athletic. De hadde i forkant slått ut både Everton og et meget godt Aston Villa på en meget overbevisende måte. De var så og si sikker på opprykk og hadde spillere som Irwin, Marshall og Warhurst. Manager Royle hadde bygget et meget spennende mannskap over noen sesonger og det ble kronet med et overbevisende opprykk til øverste divisjon denne sesongen ved siden av semifinale i FA-cupen. Kampen på Maine Road ble spilt rett etter Crystal Palace vant 4-3 på overtid over Liverpool. En deilig revansj for Palace da de hadde tapt 0-9 på Anfield tidligere i sesongen.

Oldham tar ledelsen, men United snur kampen til 2-1 ledelse ved Robson og Webb. Oldham utligner 9 min. før slutt og ekstraomganger må til. Danny Wallace scorer tidilg i første ekstra-omgang, men igjen kommer Oldham tilbake og omkamp må til. tre dager senere. Denne semifinalehelgen var helt ellevill og målene var mange. Omkapen ble ikke så sprelsk, men likefullt veldig spennende. McClair gir United ledelsen og IGJEN utligner Oldham 9 min. før slutt og igjen ble det ekstraomganger. Her kommer helten fra 3. runde mot Nottingham, Mark Robins inn og scorer. Denne gang holdt United ut og var klar for FA-cupfinalen. United var dermed det første laget som kom til finalen uten en eneste hjemmekamp på veien. Sesongen levde fortsatt selv om endte på en 13. plass i ligaen 31 poeng bak vinner Liverpool. TRETTIEN poeng folkens.

FA-cup og United gir veldig ofte kjekke kamper. Denne finalen var ingen unntak. Palace hadde på denne tiden en magisk spisspar i Bright og Wright. United hadde Mark Hughes og Robson. United hadde fått tilbake en del fra skader til denne kampen, men hadde nok ikke helt toppformen inne. Det samme gjaldt det for Palace sin Mark Wright så han startet på benken.

Steve Coppel, en meget god ving for United i sin tid, tok ikke sjansen på ham fra start. Begge lag spiller direkte og vil vinne. Det går fort unna og alle er påskrudd. Palace tar ledelsen i 1.omg, men Robson utligner før pause. Så begynner Hughes og Wright showet. Hughes er en mann for Wembley og gir United ledelsen. Wright ble byttet inn i pausen og scorer så en må spille ekstraomganger. Disse ekstraomgangene var veldig viktig for sesongen etter kunne engelske lag igjen være med i europacupene.Vinneren her ville få plass i cupvinnercupen 90/91. Wright scorer tidlig i 1. ekstraomgang og Wembley koker. Mer kokko blir det når Hughes svarer og scorer igjen. Finalen har alt, men en vinner har en ikke så en må spille omkamp. Så den 17.mai 1990 på kvelden ble det norske flagget lett byttet ut med United-flagg og dresskjorta med United-drakt. Spillemessig blir det et anti-klimaks da Palace fort blir stagget og de skjønner fort de må legge seg lavt. United presset på uten å komme til de store muligheten. Derfor er det typisk da Webb finner en back på løp i Lee Martin som tar med seg ballen med brystet og knaller ballen inn og United tar ledelsen. Aldri før eller etter har en sett Lee Martin så høyt på banen i noen kamper. United har ingen problemer å holde buret rent for Palace er rett og slett utslitt og kommer ikke med noe farligheter. Dermed vinner Manchester United sin syvende FA-cup pokal og Alex Ferguson første som United manager.

Mange ville ha ham sparket og nå tok han sin første pokal med klubben. Heldigvis stod Edwards og klubben bak manageren sin. Åja! Mark Hughes ble nok en gang årets spiller i ligaen - andre sesongen på rad. Uten ham hadde ting sett meget stygt ut, men vi endte med et trofé. Siden de engelske klubbers utestengelse i europacupene nå var over var også United klar for cupvinnercupen.