Vi ser alle kampene på 

Det ble en veldig rolig sommer på overgangsmarkedet for United. De hadde jo vært veldig aktiv sommeren i året før, og de hadde et veldig stort etterslep pga en dårlig ungdomspolitikk under Atkinson, og antall spillere som ikke hadde kvalitet var høyt. Denne sesongen ble brukt for å skille de beste talentene fra de andre, og kvitte seg med de som ikke nådde opp denne sesongen. Samtidig så var det noen få av den eldre garden som ikke fikk spille like mye som før p.g.a. at stallen inneholdt flere spillere av høy kvalitet og yngre i alder.

Spillere som Duxbury, Anderson, Gibson, Gill og Gray forsvant ut i løpet av sesongen. Ikke før i mars kom det eneste kjøpet: Andrei Kanchelskis fra Shaktar Donetsk.

Sovjetunionen var på vei på vei til å bli oppløst og mange spillere fra Sovjetunionen begynte nå og komme inn på det europeiske spillermarkedet. Andrei var en av de mest spennende. En lynrask ving som gikk rett på i de fleste angrep i beste Dynamo Kiev-stil. For han var født i det som ble Ukraina og han hadde utviklet seg som et ungt talent i Dynamo Kiev. Klubben som som var den første med "gegenpress" som Rangnick ble så imponert av i sine dager som spiller og tidlig trener.

Høsten er en god mix av resultater. Vi starter med å spille 1-1 på Wembley i Charity Shield (i dag Community Shield) og trofeet blir dermed 6 måneder i hver klubb slik de gjorde før ved uavgjort. I ligaen så sliter vi borte og er OK hjemme. 14 kamper blir spilt før desember og United innkasserer 21 poeng av 42 mulige, og er så midt på treet som det går an poengmessig. De imponerer ingen hverken fremover på banen eller defensivt. Vi taper stygt 0-4 borte mot Liverpool og har et par tap hjemme mot Nottingham og Chelsea. En meget spennende 3-3 på Maine Road mot City innimellom, også. Vi spilte jo Cupvinnercup også denne høsten, og vi slår greit ut Pécki Munkás fra Ungarn 2-0 hjemme og 1-0 borte i 1. runden. I 2.runde slår vi ut walisiske Wrexham med 3-0 hjemme og 2-0 borte.

Trekningen for i 3.runde gir oss franske Montpellier med en viss Laurent Blanc og med datidens store colombianske stjerne - Valderrama - i laget.

Dog måtte vi vente til mars før vi fikk spilt disse.

Så hadde vi ligacupen, da. Der viser United igjen at de er et cuplag. De slår ut Halifax i 2. runde 5-2 sammelagt. Så kommer det en deilig revansj fra det forsmedelige 0-4- tapet mot Liverpool i ligaen. Vi kjører Liverpool til veggs og vinner overbevisende 3-1 på Old Trafford. Det var først i neste runde vi skulle se litt av hva som ville komme i de neste årene fremover. Vi høvler over Arsenal med 6-2-seier på Highbury. Et Arsenal som til da hadde sluppet inn kun 5 mål i hele sesongen og ble kjent som "boring Arsenal" fordi kampene deres inneholdt lite mål. I denne kampen presenterte Lee Sharpe seg og noterte et hat-trick. Denne unge spilleren var slepen og hadde et godt overblikk. Talentene var ikke akkurat en selvfølge før Ferguson, men en har jo jobbet med dette og Sharpe ble kjøpt inn som et lovende talent nettopp p.g.a dette. Ja, og så må jeg nevne én ting....Dagen før Sharpe lekte seg i London signerte en viss Ryan Giggs sin første proff-kontrakt.

Joda, klubben jobbet godt i akademiet og hadde mye spennende på gang. I ligaen lå vi faktisk på en grei 6.plass, men allerede hele 17 poeng bak ligaleder Liverpool. Ligaen var tett bak de fire første og det var f.eks kun 9 poeng ned til nest siste siste laget i ligaen på dette tidspunktet.

Vinteren 1990/91 så viste dette uavgjortspøkelset seg igjen i ligaen. 5 av 11 ligakamper endte med kun ett poeng. Vi hadde igjen skader i begge ender på banen, og dermed klarte vi ikke å holde nullen eller å avgjøre med å score det avgjørende målet, men vi tar 20 av 33 poeng tross alt.

Det er en OK sanking i ligaen, men i FA-cupen ble det verre for tittelholderne. De slår ut QPR i 3. runde med 2-1 hjemme, og i 4.runde så slår en ut Bolten med 1-0 på Old Trafford. I 5.runde stopper det, og United ryker ut etter 1-2-tap borte mot Norwich.

I ligacupen så er det andre boller. Vi slår ut Southampton etter 1-1 på The Dell for så å bevitne en utrolig underholdene 3-2 seier hvor Hughes og Shearer hadde en personlig scoringkonkurranse. Hughes vant den og 3-2, selvfølgelig - og igjen er Hughes mannen denne sesongen. Han fortsetter å imponere etter han kom tilbake. Han er sterk, binder opp forsvar, spiller de andre spillerne rundt seg bedre..-og ikke minst scorer mye mål.

Hva mer kan vi be om fra verdens beste møtende spiss?

I semifinalen så blir det 2-1 seier hjemme og 1-0 gevinst borte mot Leeds og vi skal møte et høytflygende Sheffield Wednesday med ex-manager Ron Atkinson. De hadde tatt en Oldham og utviklet seg enormt i div.2 og viste hvor gode de ville bli de kommende sesongene. United taper finalen 0-1 i en fartsfull kamp. United ligger etter 25 runder som nr. 5 i ligaen, og var nå 12 poeng bak ligaleder som nå var "boring Arsenal". OK dette…..

Våren denne sesongen var og ble en liten nedtur. De tar 19 av av 39 og dermed skater en akterut ang medaljekampen. Men i Europa derimot er United klubben for England. Etter 5 års utestengelse trenger landet en opptur i europacupene og United leverer. Etter 1-1 hjemme mot Montpellier, trodde mange at United skulle ryke ut, men United reiser til Frankrike og vinner 2-0.

I semifinalen møtte vi polske Legia Warszawa, og denne gang starter vi med seier 3-1 borte. Dermed kan vi kontrollere inn en uavgjort 1-1 i returen i Manchester. Bruce scorer mye denne våren og kommer opp på delt toppscorer til slutt med like mange mål som PFA-player of the year for TREDJE sesongen på rad: Mark Hughes.

I finalen i Rotterdam venter et sterkt Barcelona. Etter vi ender på en OK 6.plass i ligaen, hele 26 poeng bak vinner Arsenal, så venter det en cupvinnercup-finale. Kampen er jevn, men det er tre spillere som står frem. Mark Hughes, Steve Bruce og Bryan Robson. Steve Bruce leder forsvaret eksemplarisk, Mark Hughes sier takk for ingenting og scorer 2 mål, men banens gigant var Bryan Robson. Han var overalt og Barca kom ikke i nærheten av United sin kaptein. En av de beste kampene Robbo spilte for United gjorde han i en cupvinnercup-finalen i en alder av 34 år. Akkurat som i 3-0-seieren over Barcelona og Maradona...7 år tidligere var kapteinen rett og slett fantastisk. Joda, historien beviser at tid er den eneste konstante ved legender……