Vi ser alle kampene på 

Det ble ikke en veldig travel sommer på overgangsmarkedet sommeren 1991. Et dyrt kjøp i QPR sin spennende forsvarsspiller i Paul Parker ble utført, men det var nok ikke den engelske landslagsspilleren som ville bli husket.

En viss lyslugget kjempe ble signert fra Brøndby: Peter Schmeichel. En av de mest spennende keeperene der ute som ikke allerede spilte i en storklubb. Han var tross alt blitt 27 år før United kom bankende på døren. Merkelig at klubbene rundt om i europa ikke hadde plukket ham opp før da han hadde vært et kjent keepernavn i 3-4 sesonger på dette tidspunktet. Den store dansken er dog et produkt av trening og må dermed "slipes" mer og lengre. Heldigvis for Ferguson for keeperplassen hadde blitt et mareritt for ham for Jim Leighton hadde blitt sur på ham når Les Sealey først ble leid inn... - til og med to ganger ,også. Siste gangen rett før FA-cupfinalen i 1990. Det skal sies at Leighton var veldig svak i lange perioder sesongen 89/90. Seongen 90/91 ble han enda verre og Sealey ble førstevalget. Leighton ble utlånt til Reading. Ferguson så da sitt snitt til å forme Peter Schmeichel til verdensklasse, ja. Hvem hadde ikke det? Leighton pakket baggen og reiste til Dundee for en billig peng i slutten av februar siden kvaliteten hans ikke tilsa mer.

Det ble et stygt brudd for ham, men United gikk videre slik alle klubber skal og bør om man skal utvikle seg i rett retning. Jo nærmere man kommer toppen, jo mer blåser det.

Dette er toppfotball. Schmeichel debuterte forrøvrig i en treningskamp mot Strømsgodset da undertegnede var ung og lovende og deltok i Norway Cup. Selvfølgelig kjører man til Drammen og en del autografer ble innkasert, inkl. dansken sin. Smilte hele veien fra Drammen til Oslo og hjem til Haugesund. Sikkert også under de kampene på Ekebergsletta etterpå og….

Peter Schmeichel

Høsten ble meget bra for de røde djevlene. Etter siste kamp i oktober hadde de spilt 14 kamper og innkassert 28 av 42 mulige poeng, men oktober var en tung måned sådan. Den måneden mistet vi ledelsen i ligaen da vi bare klarte uavgjort hjemme mot Liverpool og Arsenal, for så tape 2-3 bort mot forbannade Sheffield Wednesday og Atkinson. Igjen! I ligacupen slo vi ut Camrigde hvor en ung og lovende Dion Dublin markerte seg runde etter runde med 3-0 hjemme og 1-1 i returkampen. I 3.runde ble Portsmouth satt på plass på Old Trafford med 3-1-seier. Vi var også med i Cupvinnercupen fordi vi var tittelforsvarere. På denne tiden betydde tittelforsvarer noe. I dag bryr de seg ikke.... Siden man vinner får man forsvare tittelen fordi det var fortjent.

United var ikke imponerende. Det måtte ekstraomganger til for å slå ut greske Athinaikos, men mål av Hughes og McClair sendte dem videre. I 2.runde ventet et godt Athletico Madrid. United ble ettertrykkelig vist hvem som var best i Madrid. United tapte 0-3. United var i en meget svak periode. Det var fortsatt en tynn stall som ikke kunne håndtere så mange kamper i oktober. Resultatene var bevis nok, På tross av dette så lå vi altså på 2.plass i ligaen, kun ETT skarve poeng bak Leeds. Et Leeds med evigunge og sultne Strachan, og selvfølgelig en viss supersub i Eric Cantona. Ja, en viktig kamp ble vunnet i november. Forrige sesongs serievinnercup-vinner møtte forrige sesong cupvinnercup-vinner. Røde Stjerne og Manchester United. United vinner kampen 1-0 etter scoring av McClair. Supercup-pokalen ble hevet. En pokal de ute i Europa tok ganske så seriøst. Vel, det gjorde vel Ferguson, også...

Ryan Giggs

Vinteren kommer og vi spiller 0-0 hjemme mot Athletico Madrid og blir slått ut i cupvinnercupen. Dette resultatet ga oss mer hvile og frem til nyttår hadde vi kun liga- og ligacup å tenke på. Oldham blir grei skuring da vi scorer 2 tidlige mål og kontrollerer oss lett videre til 5.runde. I ligaen får vi fart på sakene igjen, og fra og med november og ut desember hvor vi spilte 8 kamper, innkasserte vi 6 seirer og to uavgjorte. Den ene var 0-0 borte mot den argeste utfordreren Leeds United. Vi møtte også Leeds både i ligacupens 5. runde og til alt overmål ble vi også trukket mot hverandre i 3. runde i FA-cupen. Tre borteppgjør mot Leeds i løpet av 17 dager.

Etter en kjempesmell hjemme mot QPR hvor United tapte hele 1-4 i en kamp som også var tippekamp! - ja, de hadde slike kamper under Ferguson også, men så begynte igjen kampene å komme tett, og resultatene begynte igjen å vise at United hadde en altfor tynn stall til å makte å være med på alt.

Vi slo ut Leeds med 3-1 i ligacupen og 1-0 i FA-cupen. Her så vi også virkelig hvor god Giggs kom til å bli, siden han ble mer og mer fast på laget og samtidig LEVERTE. Også Kanchelskis var enorm i cupene. Veldig sterkt resultatet mot Leeds, men det spørs ikke om dette ble utslagsgivende i april/mai. Vi ryker ut i neste runde etter at vi spiller 0-0 borte mot Southampton. Vi måtte ha ekstraomganger i omkampen på Old Trafford. Etter 2-2 e.e.o. tapte United straffespark-konkurransen.

Spillerne begynte å bli slitne og kamper i ligaen måtte utsettes. I ligaen spiller vi 9 kamper i januar og februar. United spiller hele 5 uavgjorte i denne perioden og vi taper mange poeng på veien. Hughes og McClair redder United ofte, men 14 av 27 poeng er ikke en ligavinner verdig. Heldigvis lå vi bare 4 poeng bak Leeds da de også hadde slitt litt disse ukene. United hadde to kamper mindre spilt og liten tid å spille dem på.

Så kom våren og United avanserte videre til finale i the Rumbelows Cup (som ligacupen het denne sesongen) da vi slo Middlesbrough over to kamper.

På Ayresome Park og uavgjort 0-0, ble det igjen behov for ekstraomganer i kampen på Old Trafford. Etter 90 min og 1-1 så avgjorde cup-prinsen Ryan Giggs kampen tidlig i 2 ektsraomgang. Lee Sharpe scoret forresten Uniteds første mål. United slo Nottingham Forest, som den gangen hadde en purung Roy Keane og en viss Teddy Sheringham i laget. Det ble 1-0 i finalen på Wembley, og nok engang avgjorde McClair med kampens eneste scoring før kvarteret var gått.

Man kunne se mer og mer av United´s ungdomspolitikk, og vi vant den første kampen i FA- youth cup-finalen bare 2 dager etter førstelaget løftet et trofé på Wembley. United slo Crystal Palace hele 3-0 på Selhurst Park. To mål av Nicky Butt og et av David Beckham. Gary Neville var kaptein. Ingen Ryan Giggs siden han hadde spilt bare to dager før. Joda fremtiden kommer den, men pga. finalen i lagacupen ble enda en kamp utsatt. Dermed måtte United spille 12 kamper på samme tid som Leeds bare spilt 9 kamper på to måneder. Så ekstraomganger og omkamper i hytt og pine tok på og et så tett kampprogram var det siste de trengte, og FA er jo en rar samling av "dresser", så de satte seg ned og kokte ut en annen idiotisk plan. United måtte spille 5 kamper på 10 kamper. Hvordan var det mulig? Alle trodde United skulle få bruke litt lengre tid på de utsatte kampene, men neida.... Spesielt med tanke på at Arsenal slo Liverpool i en utsatt kamp onsdagen ETTER alle andre hadde avsluttet sesongen. En løsning for noen en annen for United....

Tipper en viss Sir Matt Busby fikk kjenne på det da det tross alt va FA som nektet United og Wolves å spille en kamp en dag senere p.g.a at United spilte en viss semifinale i Jugoslavia. FA der asså, mine damer og herrer.... - og historien er full av slike avgjørelser fra den kanten når United er involvert. Derfor var ikke United med i FA-cupen sesongen 1999/00 p.g.a at vi også skulle delta i en annen brilliant idè fra dressene i en annen fotballorganisasjon FIFA, nemlig VM for klubblag i Brasil midt i sesongen. Hjelpes meg.... United vant første av disse 5 utsatte ligakampene våren 1992. Så ble det en uavgjort før vi tapte de 3 neste.

Leeds vant ligaen fordi United fikk selvsagt skader og var i tillegg rett og slett energiløse. En gave til Leeds fra FA. Med engang United fikk litt hvile, avsluttet de sesongen med en solid 3-1 seier over Tottenham på Old Trafford. United havner 4 poeng bak ligavinner Leeds. Uansett var United nok engang kvalifisert for europa. Denne gang UEFA-cupen, men det var ligaen som en jaktet. Den kommende sesongen endret man fra Division 1 til Premier League. Nye lukrative TV-avtaler med BSkyB skjøt mer penger inn i ligaen, og United var virkelig på rett tid til rett plass med mange nye fremadstormende spillere og med en mer og mer overbevisende Alex Ferguson ved roret. Ropet etter hans avgang var helt stilnet og skotten hadde skapt optimisme! Folk så også at spillerne var unge og gode samtidig som enda flere og enda bedre unge var på vei opp. Joda! Manchester var plassen å være på denne tiden. Kulturen i form av musikklivet og ikke minst Manchester United, var som en deilig bris som bar byen på en deilig bølge. For en tid det var og den var kun i fødselen….. Ting trenger tid å utvikle seg i rett tempo slik at det skjer rett og balansert, men det koster mye...VELDIG mye... Uansett hvor store smellene som kommer er!