Vi ser alle kampene på 

Sommeren 1992 ble Donaghy og Robins solgt. Donaghy hadde ikke slått igjennom og Robins slet litt med skader samtidig som McClair og Hughes hadde sementert plassen sin foran ham. Han gikk dog til en av utfordrerne i den nystartede Premier League, Norwich. Norwich var meget gode i disse tider og kjempet jevnlig om medlajer i ligaen.

I løpet av november forsvant også en annen skadeutsatt spiller. Webb returnerte til Nottingham Forest. I løpet av sommeren kom det kun inn en spiller. En utrolig effektiv og spennende spiss i Dion Dublin fra Cambridge. Han også skulle få en stygg skade som satte en permanent brems på hans utvikling i United..... En annen en bør nevne er Danny Wallace - "Lynvingen" som fikk problemer med helsen og en skjønte ikke hva som var gale. I ettertid viste det seg at Wallace utviklet multippel sklerose (MS). En stygg sykdom som angriper nervesystemet i ryggraden og hjernen. En meget stygg sykdom og tankene går fortsatt til Danny. Han ble lånt ut i slutten av sesongen til Millwall og var veldig lite involvert naturlig nok. Han har senere uttalt at han var litt lettet oppi alt når han fikk diagnosen, fordi det ga ham en grunn for hvorfor det endte slik det gjorde på banen. En strålende fyr som har beholdt det gode humøret oppi alt. Fotballen mistet en stor spiller der, altså. Personlig synes jeg at Danny fikk altfor lite oppmerksomhet fra United som klubb ang. hva som skjedde. Ferguson og spillerne var dog veldig støttende og er det den dag i dag.

Danny Wallace

VI LÅ SIST I PREMIER LEAGUE

 Ja, for folk som ikke tror at United har ligget helt sist i Premier League:

United tapte den første kampen 1-2 borte mot Sheffield United og så neste hele 0-3 HJEMME mot Everton. United lå helt sist etter to omganger altså. Det stresset ikke Alex Ferguson nevneverdig fordi resten av høsten ble noe bedre. Vi tar 21 av 39 mulige poeng og ligger 6 poeng bak hardtsatsende og kjøpeglade Blackburn med Shearer i spissen.

Nyinnkjøpte Dion Dublin scorer seiersmål borte mot Southampton to minutter før slutt og sikrer United sin første seier. Dessverre brakk Dublin beinet to kamper etterpå og var ute i mange måneder. 6 kamper ut i sesongen hadde han vist god form, men så kom beinbruddet.

United fortsatte å sette sin lit til Hughes. Hughes leverte han, men det var noe som manglet. Etter 5 seirer på rad fulgte det 5 uavgjort på. Inkl. 2-2 hjemme mot Liverpool hvor Liverpool ledet 2-0. Hughes fikset et poeng hvor det ene målet er en nydelig og sneken lobb fra "forrige uke". United nektet å tape, men det tæret på Hughes og han måtte spille alt. I ligacupoen røk vi tidlig ut, men vi slo ut Brighton med 1-1 borte og 1-0 hjemme. I 3.runde ventet et sterkt Aston Villa borte, og det endte med et 0-1-tap i slutten av oktober. Så følger vi opp med et svakt 0-1 hjemme mot Wimbledon. Noe måtte gjøres fremover på banen. En røk ut av UEFA-cupen nettopp p.g.a scoringsproblemene. To 0-0 kamper mot Lokomotiv Moskva endte med tap i straffesparkkonkuransen.

November startet som oktober endte. Nok et tap borte mot Villa, denne gang i Premier League. Nok et 0-1 tap og det var innlysende hvor problemet lå. Laget spilte ikke dårlig, men i de tette kampene manglet vi noen som kunne sette ballen i mål. Hughes var ute med skade, også.... De reiser seg og vinner mot Oldham og Arsenal. Spesielt mot Arsenal burde vi ha scoret mer, men i det minste var Hughes tilbake og han scoret kampens eneste mål. Dagen før Arsenal-kampen hadde en viss manager i Leeds forespurt seg om å kjøpe Dennis Irwin. Edwards fikk et nei fra Ferguson, men Ferguson spurte Edwards om en viss franskmann ved navn Eric var til salgs? - og joda, det var han.

Eric Cantona ble i sin tid snappet opp av Leeds rett foran nesen til Sheffield Wednesday og han ble heller aldri noen favoritt hos Howard Wilkinson i Leeds. De hadde jo Lee Chapman. Ja, vi kan le i dag, men dette var den samme Wilkinson som hadde tatt Leeds opp fra gamle div. 2 til ligamester på 3,5 sesong.

Eric Cantona satt på Old Trafford og så laget slå Arsenal da han hadde ankommet Manchester. United gikk ubeseiret i de neste 8 kampene etter Cantona signerte. Ut februar tok United 30 av 39 mulige poeng. I FA-cupen slo vi ut Bury og Brighton i 3 og 4 runden, men i 5 runde ventet Sheffield United på Bramall Lane og vi tapte 1-2 og røk på trynet ut. Men vi var gode i ligaen og lå på topp med et poeng foran Aston Ville med en gammel kjenning ved roret, forrige United-manager Ron Atkinson. Denne gang i Villa.

Norwich hang også med og lå 4 poeng bak.

Eric Cantona

Denne våren handlet alt om Premier League. Den første kampen i mars var borte mot Liverpool. McClair og Hughes scorer og United vinner 2-1 på Anfield. Deilig med tanke på at det var på Anfield vi tapte ligagullet sesongen før. Men United får bare 3 poeng på de 4 neste. 3 uavgjorte, men heldigvis var en av disse mot Villa. Villa og Norwich tapte heldigvis poeng de og, men de tok innpå United. Nå var det kun et poeng som skilte United fra Villa og Norwich. Neste kamp? Norwich borte! Denne kampen er nok den kampen hvor laget brukte erfaringene fra forrige sesong. De gikk rett i strupen på Norwich og ledet 3-0 allerede 20 min. etter mål fra Giggs og to tette mål fra Kanchelskis og Cantona. Folk trodde ikke hva de så. Norwich fikk en redusering ved Fergusons redningsmann fra januar 1990: Mark Robins. Lørdag 10. april 1994 er en dag som gir en enorm drama. United utligner Sheff. Wed. sin 1-0-ledelse 4 minutter før slutt, men det var en kamp med mange skader og dermed ble det lagt til 7 minutter med overtid. Bruce scorer seiersmålet sekunder før en når 7 minutter på overtid. Denne lørdagen fløt underskrivende på ute på byen etterpå. Villa hadde til alt overmål kun spilt uavgjort 0-0 hjemme. Begge lag vant sine to neste kamper og United ledet ligaen med 4 poeng og det var 3 kamper igjen. Nå kan en vel få lov å drømme om det første ligagullet siden 1967. Mange av daværende fans hadde ikke opplevd United vinne ligaen, men drømmen var alltid der. Det var tross alt 26 år siden de vant, men klubbens historie og spillestil sammen med cupseirer viste at United kunne slå de beste. Cup var det vi hadde på 80-tallet, men det var ligaen Ferguson var ute etter. Søndag 2. mai 1993 reiser Oldham til Villa Park og vinner en knallsterk seier og med det resultatet var det klart: United hadde vunnet Premier League uten å spille. Feiringen var enorm i Manchester og stemningen på Old Trafford dagen etterpå var magisk. Ikke en ledelse til Blackburn satte en demper på noe som helst. United snur til 3-1 etter en perle av et frispark av Gigg og et neste like flott av Pallister på slutten. Pallister var den eneste som ikke hadde scoret av alle i stallen så alt falt på plass. Ligatrofeet ble hevet av kaptein Bruce og klubbens leder på banen i 12 sesonger, Bryan Robson. Husker dere ham? Han som dro United gjennom de tunge stundene på 80-tallet? Han var blitt 36 år. Sjelden kost på den tiden at en midtbanespiller løpte fra boks til boks i 90-minutter var over 32 år. Her var Robba. En hadde spilt sine kamper han. 33 kamper i tallet. Lederen av alle.Han scoret også United sitt siste mål for sesongen da en slo Wimbledon 2-1 borte uken etter. Bildet av Sir Matt Busby se United heve pokalen var stort. Busby sto med tårer i øynene for dette hadde han ventet på og endelig hadde de en manager som hadde bygget alt det sportslig opp mange hakk. Laget var bra og det jobbes utrolig godt i ungdomsavdelingen. Alle United-supporterne følte at United hadde enda mer på lager fremover. Minnet om ropet etter Ferguson sin avgang i 1988 og 1989 var en latterlig tanke.

Roy Keane