Hvis Michael Carrick ønsker å spille både Bryan Mbeumo og Amad Diallo sammen, må han være fleksibel i oppsettet sitt, og det skjønner vi godt vil jeg tro.
Carrick er kjent for å foretrekke en 4-2-3-1-formasjon, og det er sannsynlig at han holder seg til den, men dette systemet skaper naturlig nok akkurat det problemet.

Én høyre kantspiller

Det er i realiteten bare plass til én høyresidig angrepsspiller, noe som raskt gjør Mbeumo vs. Amad til et uttaksdilemma i stedet for et partnerskap.
Under Amorims 3-4-3 var ikke dette et problem. Begge spillerne kunne starte, strekke banen og påvirke kampen på ulike måter uten å komme i veien for hverandre.
Den friheten forsvinner i en tradisjonell 4-2-3-1, der én av dem nesten alltid ender opp med å bli ofret.

4-4-2

For meg gir en 4-4-2 langt mer mening dersom Carrick vil ha begge på banen. Den lar Mbeumo og Amad operere på hver sin kant samtidig som bredden i spillet bevares og gir dermed nok struktur sentralt. I en 4-2-3-1 kunne Fernandes ha blitt flyttet et hakk lengre bak sammen med Casemiro og satt Mbeumo i den falske tier-rollen, Amad på høyre ving, Cunha på høre og Sesko på topp, men det vil vi jo ikke. Bruno MÅ være i tier-rollen! Så da blir Det sannsynlig Amad og Mbeumo som bytter på høyrevingen. Behøver ikke være så dumt det heller.

Ingen av spillerne trenger å presses innover eller brukes ute av posisjon, og styrkene deres blir faktisk forsterket i stedet for begrenset.
Det handler ikke om å forlate prinsippene sine, bare om å tilpasse dem.

Spillermaterialet vi har akkurat nå krever litt fleksibilitet, og å få både Mbeumo og Amad inn i samme startellever kan være en av de enkleste måtene å forbedre angrepsspillet på – uten å hente nye spillere.

Snart kamp mot City!